Før sommeren så spurte Carina aka Fifi von Tassel meg om jeg hadde lyst til å være med på Burlesque Freakshow i Sirkuslandsbyen. Høygravid og med en vekt på 107 kg så sa jeg at det måtte jeg nok tenke litt på. Etter at jeg fikk Edgar så var det helt utenkelig for meg å skulle ha energi til å opptre.
Edgar krevde, eller krever jo utrolig mye energi, og ikke bare det, men kroppen er jo ikke helt tilbake til normalen for å si det sånn. Jeg har kanskje gått ned 11 kg siden fødselen, noe som jeg regner med at er det jeg faktisk la på meg av fødselsvekt, De neste 14-15 kg har jeg bare lagt på meg av dårlig kosthold og null trening.. Så her er det bar eå jobbe på!
Tidlig forrige uke snakket jeg med Carina igjen og hun spurte om jeg ikke ville være med? Jeg, sa at jeg ikke trodde det gikk, ettersom Edgar var så grinete og vi ikke fikk spesielt mye søvn, pluss jeg hadde jo ikke øvd på noe koreografi og kostymet passet ikke...
Så begynte jeg på disse nye rutinene for Edgar, dette var på onsdag eller torsdag, så begynte ting og gå litt bedre, så jeg tenkte jeg skulle bli med svigers å se på showet som var på fredag. Det var så fantastisk gøy, og ikke minst deilig å få vært litt sosial uten baby! Da jeg gikk backstage og møtte de fantastiske folka som sto for underholdningen kjente jeg så utrolig på følelsen og savnet av å stå på en scene og å henge med disse flotte folka! Så dem overtalte meg!
På lørdagen fikset jeg kostymet, og gikk gjennom koreografien. Koreografien gikk egentlig ganske bra og jeg tenkte at dette burde jo gå ganske fint. Jeg kjente jo at kroppen absolutt ikke er der den var og balansen var ganske sugen, men du kjenner ordene : fake it till you make it!
Photo: Tom Kirkemo
Jeg er nummer 2 inn på scenen. Sangen min starter og jeg entrer scenen, Jeg gjør som jeg pleier i koreografien, men i det jeg holder på så ser jeg rundt meg.. shit.. dette hadde jeg ikke tenkt på.. publikum er jo ikke bare foran meg, men det er publikum på siden også. Shit! Jeg må endre på koreografien så alle får litt rumpe og pupper ;)
Photo: Tom Kirkemo
Det var såååå mye som gikk galt i denne acten.. ikker bare det at koreografien ikke passet til scenen, men jeg fikk ikke opp konfettien, strømpen satt helt fast så jeg reiv av meg strømpenn i desperasjon og når finalen kom og bh'en skulle av så satt den dønn fast! Så da måtte den bare vippes ned!
Photo: Tom Kirkemo
Photo: Tom Kirkemo
Så sånn gikk comebacket! Jeg er ikke skremt av det derimot og jeg skal være med når sirkuset er i Sandvika nå lørdag den 29/8. Så hvis du ønsker å se utrolig morsom og freaky burlesque med mye humor så anbefaler jeg dere å ta turen til Sirkuslandsbyen når dem er i Sandvika. Vi går på ved midnatt!
Jeg stoppet jo helt å blogge, mye av grunnen til dette er at skjermen på maccen min er ødelagt og da ble det så tungvindt å skulle skrive innlegg. Hvis man ønsker å følge med på hva som skjer i livet mitt, så er det jo bare å følge meg på instagram. Der heter jeg Luna_Sugarcane, tidligere var det lottesol, men den kontoen ble hacket, så jeg måtte lage en ny!
Jeg ser at på siste innlegg skrev jeg om at vi var på leiting etter leilighet og det fant vi! Etter utrolig mange søndager som gikk til å gå på visning så fant vi en flott leilighet i Kværnerbyen. Her trives vi utrolig godt, mye bedre enn jeg hadde trodd. Det er en perle nå på sommeren, med utrolig flott uteareale nå på sommeren, og vi ser at det er mange småbarnsfamilier her så Edgar kommer nok til å stortrives!
Dette bildet ble faktisk tatt under 12 timer før Edgar ble født!
Ja, Edgar ja! De som kjenner meg og som leser denne bloggen veit jo at vi har fått en sønn og at han heter Edgar :) Dere som ikke kjenner meg, men som leser denne bloggen, kan jo få en liten oppdatering. Den 25 Juni 2015, klokken 11.11 så kom vår nydelige sønn Edgar til verden 4226 gram stor :)
Jeg hadde egentlig en veldig heldig fødsel, jeg vil for all del ikke påstå at den var lett, fordi det var Fi**e vondt, men jeg var heldig fordi den ikke varte så lenge. De som trener med meg, veit at jeg hater langtekkelig trening som maraton. Da jeg hørte at en fødsel var som et langt maraton tenkte jeg at herlighet, jeg kommer til å dø! Men heldigvis for meg var det mer som en helvetes bokse match, eller crossfit intervall trening hvor det kjennes ut som kroppen skal bryte sammen når som helst og du vil helst kapitulere, men du veit at bare om du pusher deg selv litt til, noen minutter til så er det hele over og det kommer et fantastisk resultat! Så ca 6,5 time etter at jeg våknet med rier så var Edgar kommet til verden!
Kine var faktisk den alle første som fikk møte Edgar og hun sto klar med kamera!
Vi har blitt en familie på tre, noe som er ganske fantastisk! Det har vært relativt turbulent og slitsomt de siste 7 ukene, hvor jeg til tider følte meg helt hjelpesløs. Edgar gråt og gråt, og jeg følte at han aldri sov. Jeg syns at det å ha en baby var noe av det vanskeligste og mest slitsomme jeg hadde opplevd! Kveldene var hardest av alt, han kunne være våken fra fire-fem-tiden på ettermiddagen helt frem til elleve-ett tiden på natten, og det i et strekk. Det eneste som hjalp for å roe han var å gå med han og synge høyt, og om vi satte oss ned når han var rolig så begynte han å skrike igjen.
Når vi tok han med til foreldre, så lå han stille i vogna si og sov. Jeg merket hvor sykt irritert jeg ble når dem sa (med humor):"forstår ikke hva dere snakker om vi, han er jo sååå rolig og snill" føkk den jævla hummoren deres! Tror du vi leker baby eller? Vi var så slitne, og selvfølgelig, vi satte så pris på at han sov, men den stille babyen dem opplevde var noe vi opplevde kanskje 10% av tiden. Jeg veit at dem ikke mente det når dem sa det, men for meg så føltes det ut som at dem ikke trodde på at vi hadde en urolig baby og at vi bare klagde en masse.
Jeg husker at mamma sa til meg at vi måtte bare la han skrike litt og at han burde få ligge litt alene, han tålte det.. da hadde ikke hun hørt skrikingen hans for å si det sånn.. Jeg prøvde å si at han trengte nærhet, han har jo ligget i magen min i 9 mnd. Så det endte med at jeg sendte en video med hans skriking! Da følte jeg at hun forsto at jeg ikke overdrev.
Ikke hjalp det å ta han på tur i vogna heller, han bare skrek og skrek, var illsint og svetten randt når han grein. Vi begynte å lure på om han kanskje hadde kolikk. Vi forsto at han hadde ganske vondt i magen og brukte mye av tiden på stellebordet med å hjelpe magen i gang. Vi syklet masse med beina hans så prompen kom ut og dette så til å hjelpe litt. Vi ga han også minifom, noe som også hjalp både på luft i magen og raping. Jeg snakket med en venninne som har hatt kolikkbarn, og det lignet veldig på det Edgar viste av "symptomer", men slik jeg forsto det så virket det som hennes opplevelse var mye verre enn hva vi opplevde. Edgar hadde bare vondt i magen, trengte mye nærhet og måtte bli trygg på sine omgivelser.
Det kunne være netter hvor jeg var så utmattet og sliten at jeg ikke en gang ønsket å ta i Edgar, jeg følte bare sinne og avsmak. Jeg tror det må være den verste følelsen noensinne. Det er jo den lille babyen din! Du vil jo bare kjenne kjærlighet og glede når du ser på han. Det er jo helt grusomt å ha slike følelser og da får du enormt dårlig samvittighet i tillegg. Flere netter måtte Thomas ta Edgar etter at jeg hadde gjort den "obligatoriske" ammingen, jeg orket han ikke, jeg bare lå og gråt og gråt. Andre ganger ville jeg bare skrike til Edgar og be han holde kjeft, og et par ganger gjorde jeg det... Da er det viktig at man legger han fra seg, og finner seg et stille sted og sitter i fred, vekke fra babyen. Thomas var den viktigste støttespilleren jeg kunne hatt i denne perioden. Selv om han sikkert også ble veldig frustrert, så viste han en enorm ro og ga meg en masse trygghet. Han viste forståelse og kjærlighet både til meg og Edgar og uten han så tror jeg at jeg hadde blitt gal!
Da tiden var kommet for at det bare skulle være Edgar og meg hjemme alene, så gruet jeg meg noe enormt. Edgar var blitt 5 1/2 uke og han gråt kanskje ikke like mye, men det føltes ut som han var våken hele tiden.. Vi klarte oss relativt greit hjemme alene på dagen. Jeg tror jeg brukte puppen ganske mye for å roe ned, noe som egentlig er totalt juks, og som gjør det bare vanskelig for deg selv i lengden, for da kan du aldri ha noen til å passe på han med mindre dem har en pupp å slenge i munnen på han.. Jeg var utmattet når Thomas kom hjem, og det ble han som måtte ta seg av han, bortsett fra matingen. Det var jo ikke en veldig hyggelig tid for Thomas fordi Edgar gråt masse på kvelden fordi han var overtrøtt og burde ha sovet, men hver gang vi prøvde å legge han ned, begynte han å hyle..
Vippestolen ble en redning når vi skulle prøve å få i oss noe mat. Den kjøpte oss 10 minutter hvertfall hvor vi kunne sluke i oss maten :P Helloooo,se så nydelig han er da!
Så dette har på gikk i 2 uker før jeg fant ut at nok er nok, dette går ikke mer. Jeg måtte endre på noe! Jeg snakket med en i familien som jeg visste hadde hatt veldig suksess med sine to barn i forhold til rutiner. Jeg hadde jo lenge sagt at jeg syns det med strenge rutiner virket så ja, vel strengt og ønsket ikke å gjøre dette. Derimot når du har lite søvn og null liv. Ikke tid til å dusje, så vidt tid til å smøre deg en brødskive som du får spist 1,5 time senere og ikke noe sosialt liv, så blir du rimelig desperat og prøver det meste... Jeg lyttet til henne og fikk en bok å lese. Boken heter "Save our Sleep" og er skrevet av Tizzie Hall. Den handler om det å gi barna gode søvnrutiner og spiserutiner. (Jeg kan skrive mer om det senere)
Så nå har det gått 5 dager siden vi startet med disse rutinene og jeg har fått vært mer sosial og glad på de dagene enn jeg kan huske! Vi er alle tre mer uthvilte og har så utrolig mye mer glede av hverandre. Vi har mer struktur i livene våre og veit litt mer hva som skjer til en hver tid. Edgar smiler konstant når han er våken og vi opplever omtrent aldri måtte gå rundt for å roe han ned. Under våkentiden hans så leker vi masse og han viser utrolig mye respons. Det å begynne på disse rutinene har vært hardt og vanskelig, men utrolig verdt det. Det eneste jeg ikke er like komfortabel med er leggerutinen på kvelden, så der må vi gjør noe som er litt mer tilpasset oss, men det kan jeg skrive mer om når jeg skal skrive om hva har gjort for endring. Vi har fått tilbake kveldene våres og Edgar sover mye mye bedre!
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle fått opptrådd burlesk på en sirkusscene i et freakshow bare 7 uker etter at jeg hadde født, men det har jeg altså fått gjort. Ikke bare det, men mens jeg opptrådte i sirkuslandsbyen, så var Thomas hjemme med en sovende Edgar, og han var ikke alene, han hadde en kameratgjeng på besøk og det hele gikk strålende! Dette kaller jeg enorm forbedring!!
Så her er lykken, kjærligheten og harmonien tilbake i hjemmet og vi gleder oss over å se Edgar utvikle seg for hver dag som går <3 p="">
