Hvem er det jeg går ned i vekt for?

Jeg har egentlig sliti veldig med å få riktig motivasjon for slankingen egentlig helt siden jul, jeg har småprøvd, men har sprukket hele tiden. Hva er grunnen til dette? Jeg har jo trent ganske bra hver uke, men dette er rett og slett ikke nok, vel hvertfall ikke for å gå ned i vekt.

Hvem er det jeg går ned i vekt for da? Er det meg selv? Er det Thomas? Er det familien? Er det deg..
hmm, dette er ting jeg har tenkt litt på i det siste og jeg føler at hele prosessen bortsett fra treningen har blitt litt halvhjerta. Jeg har ikke lenger prøvd å gå ned i vekt fordi jeg må, jeg har ikke prøvd å gå ned i vekt fordi jeg har lyst, jeg har ikke prøvd å gå ned i vekt fordi jeg føler meg tjukk.. Jeg har rett og slett ikke prøvd fordi jeg har vært fornøyd! Jeg har vært fornøyd slik jeg er!

Jeg ser meg i speilet naken og jeg syns ikke lenger det er en hval som speiler seg der tilbake, selvfølgelig det er fremdeles masse å ta av, men jeg ser jo egentlig bra ut. Da jeg startet denne prosessen, så veide jeg 106 kg, det var i Kina, jeg tittet på blogger og så bilder av folk som var min høyde og min vekt som hadde gått ned 20 kg. Jeg syns dem så bra ut og tenkte at hvis jeg bare klarer 20 kg, da skal jeg si meg veldig fornøyd med meg selv, jeg syns jo dem så veldig bra ut!

Derimot da jeg endelig veide 86 kg så var det eneste jeg tenkte på målet mitt på 73 kg, jeg tenkte ikke noe på den harde veien frem mot 86 kg, jeg tenkte bare at det hadde tatt alt for lang tid, at jeg burde ha klart det fortere. Jeg var ikke fornøyd. Takk gud for at jeg er litt selvreflektert da, for jeg begynte å tenke tilbake til da jeg fortalte meg selv at om 20 kg så ville det gjøre en så stor forandring at jeg burde bli fornøyd. Så jeg begynte å se litt mer på kroppen min, kle meg i mer tettsittende klær. Jeg begynte på burlesque dansing, jeg begynte rett og slett å se kroppen min på en helt annen måte. Jeg har kanskje ikke den sexy kroppen som du ser undertøysmodeller eller andre damer på plakaten har, jeg hører kanskje ikke til de kroppsidealer som vi dessverre har nå, men jeg har former, jeg er sexy både i kropp og sinn!

Det handler om å lære seg å kjenne kroppen sin, det handler om å endelig åpne øyene å se forandringen som ikke bare ligger i vekt, men også i sinn. Hva kan du gjøre nå som du ikke kunne da? Før kunne jeg bli litt andpusten av å bare gå opp den knøttlille bakken fra butikken på hjørnet og hjem, før hadde jeg vondt i knærne hele tiden, før hadde jeg til tider pulserende ryggsmerter som gjorde at jeg måtte få hjelp til å gå på do (er det spesielt sexy?), før hatet jeg å trene... Nå har jeg fått en veldig bra kondis, nå elsker jeg å trene, nå har jeg omtrent aldri vondt i knærne og ryggsmertene er borte, nå kan jeg danse på dansegulvet uten å trenge hjelp til å komme seg opp etter å ha tatt "sexy move" med bøyde knær og rumpa ned mot gulvet :P Nå så føler jeg meg sexy og jeg tror det er nettopp dette som gjør meg sexy, selvtillit! Det handler om å tro på seg sjæl og gi seg selv en klapp på skulderen etter en job well done!

Det som dessverre er veldig lett at kan skje når man endelig kommer til denne sinnstemningen er at man slipper litt etter litt på de strenge tøylene man har hatt til nå og det er ikke bare bra. Som jeg nevnte så har jeg trent ganske hardt og jeg tror det er det som har holdt vekten i sjakk, men de siste to ukene så har den steget, så nå må jeg bare innse at det er vel og bra å være fornøyd med seg selv, men det er nå den harde jobben begynner! Det er nå det er viktig å ikke gå inn i de samme vanene som tidligere, jeg kan ikke tillate meg sjokolade, kakestykker, potetgull flere ganger i uka selv om jeg er fornøyd, selv om jeg trener masse, jeg har brukt så lang tid på å bryte disse dårlige vanene og nå faller jeg rett tilbake i dem. Nå er det på tide å ta seg sammen og forstå at dette handler ikke bare om veien frem til 83 kg, frem til 73 kg, men dette handler om veien livet ut. Her må jeg minnes på at dette handler ikke om slankingen i seg selv, men om en livstilsendring.

Hva kan jeg gjøre? (nå innså jeg nettopp at dette innlegget er skrevet veldig som en oppgave skal skrives, med innledning og problemstilling, hoveddel og en konklusjon :P, yey har fått bruk for 2 bachelorgrader allikevel...) Uansett, det jeg kan gjøre er å innse at jeg kan kose meg, men jeg må slutte med å kose meg alene, jeg må slutte å kjøpe alt dette dritet når jeg sitter alene hjemme og vil kose meg litt fordi jeg enten har mensen, har jobbet masse eller for eksempel savner Thomas. Jeg må slutte å bruke mat som en slags belønning! Jeg får heller kjøpe inn frukt som har god holdbarhet, litt lett naturel yoghurt og kose meg med dette når jeg får sukkerkikk, her må jeg altså tilbake til begynnelsen. Jeg må også begynne å planlegge middagene mine litt bedre, her kan jeg slå to fluer i en smekk, med tanke på at jeg sliter med økonomien om dagen og planlegging i matveiene burde være bra for økonomien også :) Jeg må også begynne å lage med en nistepakke på jobb. Alt dette har jeg gjort før, og jeg var aldri småsulten, jeg gikk aldri å momset noe usunt, så jeg veit jo at jeg har klart det før, jeg må bare gjøre det igjen!

Denne uken er målet å ha en sukker detox! Jeg skal ikke spise noe som helst godteri hele uken, jeg skal også holde meg unna alkohol. Alkoholen burde ikke være noe problem, ettersom jeg jobber hele uken. Godteriet kan bli en utfordring ettersom det har blitt alt for mye kaker og sjokolade i det siste. Sukker på meg fungerer som et narkotisk stoff på andre og jeg må rett og slett få det ut av systemet mitt for å kunne starte på scratch.

Så ønsk meg lykke til da dere :D

Samboerskap

Samboerskap er roten til all ondskap i mitt liv...neida! Hvis du trodde at dette blogginnlegget skulle handle om samboerskap så tok du grådig feil, ååh du tenker på overskriften? Samboerskap er bare "Skuddet i Sarajevo" for dette innlegget.

Dette blogginnlegget tro det eller ei skal handle om FEDME (dun dun dun), og hvordan påfører man seg fedme? Jo, ved å finne din utkårede bedre halvdel og flytte sammen. Nå ble det mye tulling rundt en litt alvorlig sak her og jeg skal selvfølgelig ikke påstå at mitt samboerskap er den eneste grunnen til at jeg er feit, men som sikker fler av dere har opplevd så er dette en stor bidragsyter. Man finner den man elsker og flytter sammen, gjerne etter et par års prøvetid i hver sin leilighet eller som i mitt tilfelle etter et par uker.. Så kommer den store dagen da man endelig flytter sammen, man har lagt avtaler om at vi skal selvfølgelig ikke bli som det venneparet av oss som alltid sitter hjemme, ser film og spiser godteri eller vent, det er jo meg og typen det jo! For meg er det ikke noe galt i å se film, jo fler desto bedre og gjerne en skrekkfilmkveld med venner. Derimot, det er det som følger med denne gleden jeg har et problem med; GODTERIET.


Når man bor sammen blir man jo så glad i hverandre og KOS, å denne herlige kosen, åh du tenker på fysisk kos? Drit i det! Mat kos, godteri kos, ligge på sofaen kos, ligge i senga kos...for å spille tv-spill! DENNE kosen er fedmebringene. Før man flytter sammen burde Staten utgi en ADVARSEL: SAMBOERSKAP LEDER TIL KOS (les fedme). Jeg har det fantastisk meg kjæresten min, misforstå meg rett, men jeg må innrømme at jeg har blitt feitere. Å sitte i armkroken til typen, gomle godteri å se Inception er vel og bra det, men når jeg står på Cubus (ja det er ille nok i seg selv) og prøver en bukse i størrelse 46 og den fremdeles ikke passer så er det ikke så kos likevel. Svett og jævlig etter å ha presset meg inn i en olabukse str. 46 ser jeg på meg selv i speilet, valkene tyter ut og jeg hører mammas stemme i bakhodet; "Åh, så slank du har blitt" sier hun til en venninne før hun ser på meg å sier, "du er fortsatt ganske tjukk Lotte." Jeg glemmer aldri disse ordene min mamma sa da jeg sto inne i butikken hennes med en venninne som i løpet av sin studietur borte fra mamma og pappa hadde gått ned markbare kiloer. Noen av dere tenker kanskje at det er grusomt å si, men sånn er bare mamma, taktløs ærlig. Hun mener ikke noe vondt med det hun sier og det er ikke bare mot meg hun er ærlig, men sånn er hun også mot kundene sine. Gudforby at noen går ut fra hennes butikk med klær som ikke kler dem, det er dårlig butikk det! Uansett jeg står nå der i prøverommet og tenker Fyfaen hvorfor lar du deg selv bli sånn?

Jeg så på Boston Legal her om dagen hvor en av de vittige karakterene Denny Crane spilt av William Shatner (som selv er ganske feit) sparker en kollega fordi hun er feit. Nye studier viser nemlig at fedme er smittsomt og dette kunne han ikke ha noe av!


Hvis fedme er smittsomt kunne ikke da det motsatte også vært det, hvorfor kan ikke jeg bare bli tynnere av å henge med mine tynne venner? eller vent.. kanskje jeg bare gjør dem feite... nei vent venner ikke løp fra meg.

Det er jo selvfølgelig ingen enkel løsning å bli tynn, og det er jo i bunnen det jeg kunne ønske at jeg var, selv om jeg i første omgang skal gå for å prøve å bli SUNN! Jeg velger å skrive dette blogginnelegget fordi *puster tungt ut* her kommer det; jeg er en jente på 26 år som veir 106 kg og jeg føler at nok er nok! Jeg har flere venner som inspirerer mef til å gå ned i vekt. Riktigmok har fler av dem gått ned i vekt på feil måte; amfetamin, bulemi og den slags, men ettersom jeg fysisk ikke klarer å sette fingern i halsen å spy så er det vel bare en ting igjen: amfetamin! LOL, jeg skal selvfølgelig ikke ta amfetamin, leser dere ikke aviser om dagen eller? Det er jo en dødlig versjon av amfetamin der ute om dagen, så jeg må jo bare vente litt på de skikkelige sakene!
Jeg skal klare meg uten amfetamin, uten å spy og anoreksia er utelukket ettersom jeg er så glad i mat, så da er det bare å prøve noe sunt og trening!

Jeg håper at samboeren min hjelper meg, noe jeg er ganske sikker på at han gjør og vennene mine. Jeg har prøvd flere ganger og feilet hver gang, nei jeg snakker fortsatt ikke om samboerskap (selv om det også er en bragd jeg har tilegnet meg), men trening og spise sunt. Denne gangen er det skrevet ned, også på nettet da, det forsvinner ikke og det MÅ gjennomføres. Men jeg sier det med den gang, siden jeg ikke velger å gi opp samboerskapet, gor jeg heller ikke opp alkoholen (den må jeg jo ha for å komme meg gjennom samboerskapet). Jeg vil fortsatt ha det gøy, men man kan jo ha det gøy i moderate mengder og litt mer sjeldent.

Så da signerer jeg:
Jeg Lotte, skal herved gjøre mitt ytterste beste for å bli sunn, spiste godteri kun en gang i uken og trene 2-3 ganger i uka.
Lotte Solberg