Min verste uke i Kina til nå..

Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på en stund nettopp fordi jeg ikke vil behandle bloggen og dere som min private emo-dagbok. Når det er sagt så føler jeg at jeg må skrive ned noe ellers så klarer jeg ikke å fokusere på det jeg trenger å fokusere på akkurat nå. Jeg sitter å prøver å pugge på gloser, men sitter bare å tenker på alt eller det ingenting som har skjedd i løpet av uken.

Det jeg skal fortelle nå, er for noen kanskje en privat sak og jeg burde kanskje holde for meg selv, men jeg er jo ikke akkurat en veldig privat person, og jeg trenger å reflektere og få dette ut.
Denne uken har vært ekstremt har på meg fordi Thomas og jeg hadde en kjempekrangel forrige søndag som egentlig ikke handlet om noen ting, men endte med at handlet om absolutt alt. Det var en krangel vi ikke hadde tid til å fullføre. Jeg og Thomas krangler aldri, vi var sammen i et år før vi hadde en skikkelig krangel. Grunnen til dette er at vi er perfekte, neida, vi er ikke perfekte, men vi snakker sammen, vi snakker mye sammen. Vi ble enige før vi ble sammen at det aller viktigste i et forhold er kommunikasjon, har man det så har man alt. Vi ble enige om at vi skal aldri gå å irritere oss over ting, men heller si i fra, uansett hvor lite det er. For det er de små tingene som plutselig blir til de store grusomme kranglene. Når jeg sier de små tingene, mener jeg ting som at jeg foreksempel har en tendens til å la den tomme dorullen ligge igjen i beholderen mens jeg setter den nye over, for Thomas og sikkert de fleste er dette et irritasjonsmoment, det er en ting jeg ikke tenker over at jeg gjør, så jeg kan jo ikke forandre på det med mindre noen sier i fra sant! Så nå prøver jeg å huske på det så ofte jeg kan, det er jo ikke noe vanskelig. Samtidig blir jeg irritert hvis han presser seg fram og inn i skuffer og skap på kjøkkenet uten å be meg passe meg. Dette er småting som folk ville sagt at ikke var noe å bry seg om. Men hello! Hvis du har det, så har du en liten ting til, så plutselig en dag har du lavt blodsukker og lunta er kort så smeller det! Det er veldig greit og kunne unngå det sant? Så Thomas og jeg har vært ekstremt flinke til å kommunisere, vi har vært flinke til å lese hverandre uten å trenge å si noe, helt til jeg flyttet til Kina.

Det er ikke så lett å lese hverandre når man er et kontinent pluss pluss fra hverandre. Det er ikke lett og kommunisere, men det er lett å bli usikker og lett å irritere seg. Så denne søndagen forrige uke så skjedde det. En sliten søndagskveld med final cut problemer for min del og en sliten helg med bare jobbing for Thomas sin del. Hver for oss så hadde vi hver våre irritasjonsmomenter, som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, en tid hvor vi kanskje trengte hverandre mer enn noensinne, men desverre ingen av oss var der for hverandre, vi var for oppslukt i våre egne problemer. Jeg skal ikke gå inn på hva krangelen gikk ut på, for å være ærlig husker jeg ikke deltaljene, men jeg husker hvordan det føltes og anklagene og beskyldningene vi kom med til hverandre. Og jeg husker usikkerheten i mitt hjerte og hvor ekstremt vondt det gjorde. Thomas hadde ikke tid til å snakke ferdig. Dette var den mest upassende dagen vi kunne finne på å krangle. Thomas skulle på premierefest og konsert, og til uken så skulle de ha et helvete på skolen så da hadde han ikke tid til å prate. Jeg følte meg neglisert og som nummer to. Jeg føler meg vel egentlig sånn fremdeles. Jeg ville heller ikke prate med han på mail, for jeg føler at man får ikke uttrykt hva man føler på en mail, og det er lett å misforstå. Så jeg sa at jeg ikke ville snakke før vi faktisk kunne snakke mer enn ti minutter. Jeg gikk hele uken og var usikker og fikk ikke noe svar. Til slutt ringte jeg han på Torsdag og spurte når han hadde tid. Da han sa at han ikke hadde tid før på mandag trodde jeg at verden min skulle rase sammen. Vi klarte å avtale klokken 01.00 Kina tid på fredag.

Jeg gikk ut på fredag for å prøve å få tankene over å andre ting og ikke henge meg opp mine egne tanker. Jeg snakket med en venninne om denne saken, vel og merke hun var full, men hun fikk meg til å stille spørsmål til mitt forhold til Thomas. Jeg veit at jeg vil leve resten av mitt liv med Thomas, men det er ikke gøy å føle at man er alene om den følelsen. Jeg er en ekstremt følsom person. Bare spør mamma. Jeg føler det er en byrde å være så følsom som jeg er og prøver av og til å distansere meg fra det, men da er jeg ikke meg selv og jeg blir mer slem og kald. Mye av de vonde følelsene jeg sitter inne med og usikkerheten er kun skapt av avstanden jeg har med Thomas og det at jeg føler at han ikke forstår hvor vanskelig det er for meg og stå på utsiden å se han skape nye venner og nye opplevelser som jeg ikke kan ta del i, venner han skal ta med seg hele livet. Jeg føler også har han ikke lar meg ta del i det og blir sur hvis jeg spør om hva han har gjort når han har vært ute på byen, og når jeg spør hvem den jenta som overnattet var. Jeg spør ikke fordi jeg ikke stoler på han, men fordi jeg er glad i han og vil føle at jeg er en del av livet hans og det skader ikke å roe ned nervene heller. Jeg stoler på Thomas, men det betyr ikke at jeg stoler på alle de andre jentene. Thomas er en kjempe kjekk og en fantastisk person, hvem ville ikke prøvd seg på han!

Vi fikk pratet sammen natt til lørdag, det var mye gråting fra min side og det var ekstremt vanskelig. Jeg veit ikke helt hva vi kom frem til egentlig, det var veldig mye frem og tilbake. Men vi fikk hvertfall snakket sammen, så får vi se hva som skjer fremover. Jeg har sendt han en mail siden det, men har ikke fått noe svar. Han sier jo at han ikke har noe tid, men det er trist å ikke få noe som helst svar, jeg føler at kommuniskasjonen svikter oss helt. Nå er det bare 35 dager igjen, får håpe vi overlever det.

Usikre Lotte