Er man dømt til å få samboertillegg så fort man flytter sammen med noen? Det føles jo av og til litt sånn sant?
Da jeg var 17år så fikk jeg min første kjæreste og jeg kan minnes at jeg gikk ned i vekt, er man forelska så kan man leve på luft og kjærlighet :P Det var vel heller det at han jeg var sammen med bodde langt opp en bakke og det samme gjorde forsåvidt jeg og siden jeg aldri fikk overnatte hos han så ble det å gå opp og ned disse bakkene hver eneste dag. Jeg trente jo ingenting på den tiden, så dette var mer bevegelse enn jeg hadde hatt noen gang før. Så mer gåing kombinert med ikke fullt så mye spising som ellers gjorde at jeg gikk ned i vekt, men så flyttet vi sammen vinteren siste året på videregående og vi begynte å lage middag selv. Når man flytter for seg selv og kan velge akkurat det man vil å spise, så er det ikke alltid det sunneste man velger ut.. ikke bare det, men ofte så er det sånn at det som er usunt er ofte både enkelt og billig. Nå ser jeg jo at det å spise sunt kan være like billig, men det er ofte være litt mer planlegging og jobb som skal til. De årene jeg var sammen med min første kjæreste så gikk jeg sakte men oh boy ganske sikkert opp i vekt. Jeg tror jeg på mitt tyngste var oppe i over 110 kg.
Hvordan kom jeg meg dit? Vi koste oss masse..med mat! Hver gang vi skulle se film så måtte vi jo ha noe godt å knaske på, nei knaske blir feil å si for da høres det neste ut som vi spiste grønnsaker, og det spiste vi for all del ikke, nei slikke på høres bedre ut! Når jeg prøver å huske på hva slags mat vi spiste så var det mye spaghetti av ulike typer, med fløtesaus og generelt egentlig saus til det meste! Det var mye Pizza, pommes frites, poteter, ris og ved siden av kjøttproduktene så var det selvfølgelig saus. Jeg tenkte aldri på hva jeg egentlig puttet i meg, om det i det hele tatt ga noen næring? Så lenge det smakte godt og vi hadde det bra, så var alt bra.
Størrelsen min tenkte jeg heller ikke så mye på, om jeg så bra ut? Det er akkurat som om man kommer til et punkt hvor det liksom ikke blir noe viktig lenger! For å være ærlig folkens, hvis du har kommet til et sted i livet ditt hvor det ikke er viktig for deg å se bra ut for både deg selv og den du er sammen med, jo da burde du revurdere noe altså! Misforstå meg rett, jeg går ofte i slække joggeklær og vassen sminke rundt Thomas, men det er ofte jeg liker å pynte meg for han, å se bra ut for han, så vel som meg selv. Jeg liker å få komplementer av han, jeg liker måten han ser på meg når jeg har pyntet meg, det gir jo også meg bedre selvtillitt. På samme tid så veit jeg at hvis jeg putter inn litt ekstra tid til sånt, så gjør jo han det samme!
Da det etter ca 5 år ble slutt mellom meg og min første kjæreste, så bodde jeg for meg selv, spisevanene var nok absolutt ikke bra da heller. Jeg veit at jeg gikk ned i vekt, men igjen, jeg så på meg selv som feit og feit er feit. Det var hvertfall sånn jeg tenkte. Jeg så ikke forskjell på om jeg veide 108 kg eller 95 kg, jeg var jo bare den store feite jenta uansett! I den tiden frem til jeg traff Thomas, så tror jeg vekten min gikk opp og ned 10 kg med jevne mellomrom. Jeg veide meg nesten aldri, eide ikke en vekt, så det er vanskelig å si. Jeg veit at når jeg ble sammen med Thomas for snart 3 år siden så lå jeg på midten av 90-tallet. Thomas hadde selv også gått ned en masse i vekt før han traff meg og han hadde faktisk jobbet ganske hardt med det.
Så kommer samboerskapet og samboertillegget! Sånn ca 7 måneder etter at vi hadde blitt sammen så hadde vi begge gått opp 10 kg! 10 kg dere, bare på 7 måneder. Så det er da jeg kommer til spørsmålet; trenger vi å få samboertillegg? Kan man holde seg unna det? Jeg skal komme tilbake til dere etter at jeg og Thomas har flyttet sammen igjen:P Vi begynte da å trene igjen, begge to, sammen. Vi tok derimot ikke tak i selve problemet, som var kostholdet. Både Thomas og jeg har veldig viljestyrke og får til det meste bare vi vil!
Etter at jeg tok skikkelig tak i vektproblemet mitt og satte meg inn i kosthold, næring og trening så har jeg selvfølgelig snakket med Thomas om dette også. Han vil jo også leve sunt og han var også mye mer glad i å trene enn hva jeg var, men nå er vi begge like glad i det. Vi trener jo ikke samme greiene, vi trener jo heller ikke sammen, men vi pusher hverandre. Vi gir hverandre litt dårlig samvittighet ved å fortelle hvor flinke en selv har vært til å trene når den andre har vært litt lat. Vi støtter hverandre når vi er slitne og lei og får hverandre til å se lysere på det og gir hverandre inspirasjon til neste runde.
Det er ikke alltid man ser det selv, hva da? Ofte så ser man ikke selv at kroppen har blitt strammere eller at man har gått ned i vekt og derfor er det viktig at man har noen som kan fortelle en det, og tror man ikke på det, jo så før en logg. Thomas og jeg skrev ned vekta og målene våre da vi startet og denne boka tar vi frem de gangene vi føler at ting går tregt, bare for å se hvor bra fremgang vi faktisk har hatt. Det er superviktig å ha et støtteapparat rundt seg når man vi ned i vekt. Jeg skal si meg enig i at hvis den andre ikke har lyst til å slanke seg, så skal ikke dem lide under ditt nazikosthold, men man kan kanskje være med å trene litt? Kanskje kan dem kjøpe ekstra lett melk i stedet for helmelk, eller lett ost i stedet for vanlig? Kanskje det er greit å kutte opp frukt i en skål i stedet for sjokolade? Selv om parteneren din er slank så betyr det ikke at han/hun er sunn invendig så lenge han/hun har spist samme driten som deg gjennom alle årene..
Jeg gikk gjennom bildene mine på facebook sammen med Thomas her om dagen, og jeg ble faktisk sjokkert over hva som lå der og i det hele tatt hva jeg la ut!! Jesus, jeg er glad for at jeg ikke hadde mamma å face på den tiden :P Heldigvis så hadde jeg vært smart nok til å gjøre albumene private for en stund siden. Her er en liten time capusle av meg med alle frisyrer og størrelser fra 2007 til nå!
 |
| ikke fra 2007 haha. Starten på alt! Kaker :P Neida, jeg er den yngste jenta til høyre:) |
 |
| 2007 |
 |
| 2008 |
 |
| 2008 |
 |
| Høst 2008 |
 |
| 2010 vår, slutten av Japan-opphold |
 |
| 2010 Høst, da Thomas og jeg ble sammen :) |
 |
| 2011 vår |
 |
| 2011 høst, Kina-opphold |
 |
| 2012 Vår |
Nå!
Så jeg vil tørre å påstå at jeg er som en god vin som bare blir bedre med alderen ;P
Jeg har faktisk akkurat det samme. Mitt nåværende forhold har tatt knekken på vekta, og jeg fant meg brått på 100 tallet og str 42. Nå er jeg fortsatt på 42, men har endret kostholdet fullstendig, trener masse, og har på 2 uker gått ned 7 kg. Jeg er på riktig vei, i motsetning av han som ikke ønsker å være med på livsstilendringen. Dette vil kanskje bli et problem, vi får nå se. Flott innlegg, tror det er en grunn til at jeg ikke orker å se igjennom gamle bilder. Det er tross alt enkelte minner som har det greit i å forbli minner ;)
SvarSlettHehe, jeg er nå endelig str. 42 men veier 82 kg... er bare glad jeg endelig kan kjøpe normale klær i butikken. Det er jo viktig å få støtte fra den du er sammen med, men man skal ikke kreve at dem skal spise like lite som deg! Da er det viktig at man heller lager sunne middager med masse grønnsaker (ikke poteter) slik at han også kan spise seg mett og ikke føle at han må spise mindre fordi du gjør det. Her må man ta tak først og fremst i seg selv, da er det lettere å si nei til det usunne som han kanskje tar med inn i livet ditt. Prøv å fortelle han om hva du syns er mest vanskelig. Er det godteri? småkos? Hva kan han endre på som ikke vil føles som en straff for han? Lag litt fruktfat med vanillje yohurt og noe nøtter i hverdagen slik at han føler at han får kose seg selv om han kanskje ikek får sjokoladen. Når det gjelder middager, så wok eller ha salat til det meste, kok gjerne en pose med ris som du kan ta en liten porsjon av, men han kan ta resten. Vi han ha pølser eller pizza, så er det jo ikke noe i veien for a du steker litt kylling og spiser salat og han tar pølse. Jo bedre du lager den sunne maten, desto større sjans er det for at han heller vi ha det :P
Slettåhh, slapp av, jeg kan alle triksene. Jeg veide 128 på mitt største, slanket av meg 48 kg, og var på vei til å elske kroppen. så boom, knocked up. Dessverre endte jeg opp med dødfødsel, noe som satte meg i en langvarig depresjon og rask vektøkning. Nå er jeg på rett vei ned igjen, problemet er mer at han rett og slett ikke ser behovet. Så han ser jo at jeg er sunn, ser at jeg koser meg enda, men ønsker selv ikke å ta del i det ettersom han ikke bryr seg om egen helse. Skal nok klare å hive han på bølgen så fort eksamen er over, og gleder meg til å legge fra oss dårlige kose-seg vaner. Frukt og grønt er så mye bedre!
Slett