Mestringsfølelsen!

 

Jeg klarte det dere! Jeg klarte faktisk å sykle fra Oslo til Holmsbu! Det er hele 65 km. Dagen startet tidlig fordi jeg fortsatt hadde "jetlag" etter nattevakten. Jeg våknet allerede klokken fem og da var jeg skrubbsulten. Jeg er somregel det når jeg våkner på morgenen uken etter en nattevakt for da har kroppen min blitt vant til å få litt mat i løpet av natten.

Jeg sto opp og smørte meg en brødskive før jeg begynte å planlegge turen min litt nærmere. Jeg tittet på google maps, og for første gang gikk det virkelig inn på meg hvor utrolig langt det kom til å være, og etter noen klikk inn på satelite view så fikk jeg også inntrykk av hvor mange oppover og nedover-bakker det kom til å være. Jeg kjente at jeg virkelig gruet meg til turen, jeg hadde bare hatt 5 timer søvn og det samme dagen før så dette kom til å være en utfordring.

Kvelden før hadde jeg vært på Storo og kjøpt klikkpedaler, bagasjebrett, sidevesker og hjelm. Jeg hadde pakket meg en stor nistepakke, vann og bananer. Til frokost hadde jeg en stor bolle havregrøt med banan og jeg strappet på meg pulsbeltet. Jeg var fit for fight. Thomas fulgte meg ut og tok en masse bilder som dere kan se her under.

 

 

 

 

Thomas insisterte på at jeg måtte bare ringe om det skulle være noe og det var lov til å gi seg underveis! Det jeg gruet meg mest stil var bykjøringen og turen ut mot sandvika og det å kjøre med klikkpedaler for første gang! Turen ut til Sandvika gikk som en drøm og jeg var det etter ca 1t 10min. På veien klarte jeg selvfølgelig å glemme å klikke ut av pedalene etter at jeg stoppet brått fordi jeg hørte et smell bak sykkelen... Det var ikke så alt for vondt å velte til siden, men håndleddene og håndflatene mine fikk seg en støkk og det gjorde vondt å lene seg mot sykkelen, noe som var "flott" siden det bare var hvertfall 5 timer igjen å sykle...

 

Det var sykkelsti hele veien til jeg kom til Buskerud da det selvfølgelig var slutt. Jeg tok meg et par pauser i oppoverbakkene noen steder hvor jeg drakk litt vann og spiste litt banan. Da jeg hadde kommet litt over halvveis, satte jeg med ned ved en stygg campingplass og spiste litt lunsj. Jeg var ganske sliten, men også så sliten at jeg ikke klarte å spiste så mye. Jeg begynte å sykle videre og jeg merket at det var mye tyngere nå, jeg så virkelig fremt til å komme til Sætrebakkene for da var jeg kommet 2/3.

Det regnet og var sol omhverandre, noe som var veldig deilig egentlig. Underveis så fikk jeg en melding av brodern:

Det var jo motiverende nok, jeg hadde allerede gått inn for at med mindre sykkelen gikk i stykker så skulle jeg klare å komme meg frem uten å ringe etter hjelp, det gjelder jo tross alt min stolthet og ære! Jeg forsto nå hvorfor de kaller det sætrebakkene... det var bakker så langt øye kunne se og jeg vekslet med å gå og sykle. Den veien var egentlig litt ekkel og sykle for det var sykt mange lastebiler som kjørte utrolig fort og under en meter unna meg.

Jeg forsto ikke helt hvorfor jeg ikke trillet like bra  i nedoverbakkene og syklet faktisk da også.. noe jeg fant ut grunnen til senere. På vei opp de siste bakkene før bensinstasjonen som ligger før Holmsbu so var jeg dritt lei, men da kom det en ivrig gammel sykler. "Hallo!!! Går det bra!" roper han til meg energisk. "Ja..ja, JEG ER DRIT SLITEN" roper jeg tilbake. "hehe" ler han, "har du syklet langt?" spør han. "Fra Oslo," svarer jeg. Han blir veldig overrasket og forstår ikke hvorfor jeg valgte denne tunge veien med bare oppover og nedoverbakker. Jeg fortalte at det var den korteste:P

Det var her jeg tok lunsj like før jeg var halveis:)

Det var på en måte bra at han syklet sammen med meg de bakkene, for han syklet raskere enn meg og jeg ville nødig vise at jeg var noe dårligere så jeg gasset på sammen med han, men pustet og peset som en astmatisker med anfall.. han syklet fra meg...

Endelig kom jeg til bensinstasjonen. Jeg var så lykkelig og tenkte i mitt stille sinn at nå var jeg endelig nesten fremme! Siden jeg var liten har alltid denne stasjonen vært en slags milepæl på turen til Holmsbu. Da visste jeg at det bare var en 10 min så var vi fremme. Men det dere, det er 10 min med bil det, ikke med sykkel. Når man sitter på i en bil legger man heller ikke merke til hvor mange oppover og nedover bakker det er. Jeg bannet og svertet rundt hver eneste sving jeg kom over at avkjørselen til Holmsbu ikke var det, det be også tyngre og tyngre og sykle. Til slutt var den der! Fra avkjørselen var det omtrent bare nedover før en siste oppover bakke og deretter en super bratt enn inn mot hytta. Da jeg gikk av sykkelen den siste bakken så jeg det: 4 av eikene på bakhjulet hadde løsnet på turen, noe som resulterte i at hjulet var blitt bøyd og gikk inn i bremsen på hver runde.. Ikke rart det var tungt å sykle!

6 timer og 36 minutter etter at jeg dro fra Hølandsgata i Oslo var jeg endelig på Hytta i Holmsbu. Hele 4049 kalorier var forbrent og jeg var drit sliten. Jeg fikk applaus, øl og kjempe gode vaffler ved ankomst og sola skinte:) Jeg hadde ikke følelse i ringfingern eller lillefingern på begge hendene. De var som når beinet sovner. Det merkelige er at nå 1 uke og 4 dager etterpå så har jeg fremdeles ikke fått tilbake følelsen i de fingrene. Jeg innbiller meg at det er en smule bedre hvertfall. Jeg tror det er fordi at når jeg falt, så fikk jeg en brist på begge hendene og jeg hovnet litt opp, noe som igjen gjorde at nervene som ligger inne i den lille tunnellen fremdeles lå i klem, selv etter at jeg var ferdig med å sykle. Har jeg fremdeles ikke følelse i fingrene etter ferien så skal jeg ta meg en tur til legen:)

Så det var en ganske god mestringfølelse når jeg var ferdig. Jeg syklet ikke tilbake, dels fordi jeg var så siten og dels fordi sykkelen min var ødelagt. Den er nå levert på G-sport, hvor jeg håper de fikser det ettersom sykkelen bare er 3-4 måneder gammel.

Jeg kommer ikke til å legge ut om så mye mer i dette innlegget. Jeg veit det er lenge siden jeg har skrevet, men jeg har ikke hatt lyst fordi jeg har vært dårlig til å trene i det siste og vekta bare står stille. Nå er det ferie i en uke og Thomas og jeg stikker til Parga. Der skal vi ikke tenke på trening, kalorier eller noe som helst i den duren, men bare slappe av og nyte ferien før han igjen drar til Lillehammer og liver starter for fullt igjen.

De ufordragelige tallene:

Start 7 mars: 103 kg
9 Juli: 91.4 kg
4 August: 91 kg