I sommer så så vi en del på "Solsidan", jeg syns det er et utrolig artig program hvor man kan kjenne seg igjen i veldig mange hendelser, spesielt gjenkjenner jo vi oss i de to hovedpersonene "Alex" og "Anna" som nettopp hadde fått barn. En scene jeg syns var veldig morsom var da Anna er på barseltreff. Hun sitter der med sin babis og ser på en annen mor med babien som ligger på magen og holder hodet så sterkt oppe, mens Anna sin lille baby i kontrast ligger helt slapt bakover uten noen spesielle tegn til nysgjerrighet eller energi :P Videre så blir det en del snakk om hvordan den ene babien etter den andre nå klarer ditt og datt. Dette føler selvsagt Anna veldig på og det blir en slags konkurranse for henne.
 |
| Anna fra Solsidan koser seg med et glass vin, noe som blir sett på som ganske tabu blandt mange norske mødre. |
Er det sånn i virkeligheten da? Selvfølgelig så setter denne serien slike hendelser til det mest ekstreme, men jeg vil jo si at jo, man sammenligner babien sin med andre babier på sin alder. Det eneste man kanskje bør tenke litt på er jo at selv om man er i samme barselgruppe så er jo ikke alle født samtidig. Jeg tror den eldste babien i gruppen vår er omtrent 1 måned + mer enn Edgar og da kanskje 1,5 måned større enn den alle minste, selvfølgelig vil det da være store sprik på han en klarer og ikke klarer. Jeg ser så stor utvikling i Edgar uke for uke, og kanskje til og med dag for dag til og med.
Den tingen man kanskje snakker mest om er søvn, gråting og hvor sterk i nakken babiene er. Vi viser frem hvor flinke dem er til å ligge på magen å holde oppe nakken mens dem smiler og "ler" (ja om dem ler virkelig blir vel også noe vi sammenligner etterhvert). Jeg husker første gang jeg skulle på barseltreff på helsestasjon så var jeg så stolt fordi jeg syns Edgar var så sterk fordi han holder hodet selv når jeg bærer han og klarer å ligge kanskje 1 minutt på magen uten klaging. woo hoo! Så blir plutselig Edgar plukket ut til å være eksempelet på hvordan vi kan leke med han på matten for å styrke nakken. Han holder ut i det estimerte 1 minutt før han furter. Yey, så flink! En annen baby blir lagt ned, etter fem minutter så smiler den like bredt og koser seg på magen. yeeeiiiii.........
Da jeg gikk hjem derifra tenkte jeg i mitt stille sinn at kanskje jeg ikke har utfordret Edgar nok til å ligge på magen, kanskje jeg tar han opp for fort når han furter, kanskje han ikke er så sterk! TULL. Alle babyer utvikler seg i ulikt tempo, og nå skal det sises at den babyen som holdt ut lengst på magen var også en av de eldste. Uken etter så klarte plutselig Edgar 3 minutter, og nå klarer han klanskje 5-6 min. Hver uke gir en ny endring og en større utholdenhet.
Hvorfor må vi være så opptatt av hva andre babyer klarer? Kan vi ikke bare være dritfornøyd med at han spiser, er fornøyd og glad? De tar ting i sitt tempo og driter i nabobabyen som nesten ser ut til å være klar for å krabbe :P Jeg føler vi har en veldig god stemning i barselgruppa vår, det virker ikke som om noen er redde for å si at ting er tungt eller fortelle om ting som er bra og det mener jeg er veldig viktig. Så er det også viktig å ikke bli sur fordi hun ene mora skryter av hvor flink gutten hennes er til å sove om natten, samtidig som man ikke må bli irritert fordi du mener hun ene bare klager, men prøver jo ikke gjøre noen endringer :P
Jeg tror vi alle er i vår lille boble med babien vår, jeg merker hvertfall at jeg er det og jeg er superstolt hver gang Edgar gjør en liten ny greie. Litt overekstatisk til tider, selv om det kan være helt tilfeldig at han tok den leken til munnen og kanskje det ikke skjer igjen på en uke ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar