Det er veldig anderledes å ta del i dette semesteret i Kina, kontra Japan. Jeg tror det for det meste har med å gjøre at jeg har en kjæreste som jeg savner veldig mye. Det er ikke lett å sitte i Kina, på den andre siden av jorden og ikke få kunne ta del i det fantastiske kjæresten din opplever. Thomas har jo begynt på ny skole i Lillehammer, noe som betyr ny leilighet, nye venner, nye opplevelser og ikke minst han har bare likesinnende mennesker rundt seg. Jeg ser jo at det er jo akkurat det samme jeg gjør her i Kina, men dette er bare for et semester, for Thomas derimot er det 6 semestere. Jeg er jo heller ikke en lett person å ha med å gjøre når det kommer til avstandsforhold, jeg må jo bare innrømme at jeg er en veldig sjalu person. Derimot er jeg ikke sjalu som de fleste andre jenter, jeg er er foreksempel ikke sjalu i den form av at jeg er redd for at Thomas skal finne seg en annen jente. Jeg stoler 100% på Thomas og det er en super deilig følelse (selv om jeg selvfølgelig griller han litt når de har jenter på overnatting i leiligheten:P), men jeg er sjalu i den form av at jeg krever oppmerksomhet. Jeg! som sitter her i Kina og får oppleve det andre sjeldent får oppleve er misunnelig på hans opplevelser! Jeg er sjalu på alle de nye vennene hans og alle filmene han får se med dem, for ikke å snakke om all den tiden de får med min fantastiske Thomas. Det har nok mye å gjøre med at jeg aldri har møtt disse nye vennene og jeg ikke veit hvordan de er. Kommer jeg til å like dem? Kommer dem til å like meg? Tenk om Thomas liker dem bedre enn meg? Disse menneskene kommer mest sannsynlig til å være en del av livet til Thomas for ja.. resten av livet. De vennene jeg får her kommer og går, det veit jeg, for det var sånn det var i Japan. Så derfor føler jeg at det at jeg ikke får ta del i denne store forandringen i livet til Thomas er ganske kjipt og vanskelig og desverre blir jeg en Bitch i ny og ned, og det er veldig urettferdig ovenfor Thomas. Men nå! Nå har skolen begynt igjen for meg og jeg er i to helt nye klasser og i den ene er jeg den eneste Nordmannen, så kanskje jeg skal forkusere på litt andre ting fremover og heller vende blikket mot at det flotte jeg kan oppleve i stedet for å henge meg opp i hva Thomas opplever.
Og med det, så tenkte jeg at jeg skal fortelle litt om hvordan skoletilværelsen min er blitt helt forandret. Jeg prøvde nemlig å finne noen blogger der ute som forteller om skolesystemet for studenter som studerer Kinesisk ved PKU, men jeg fant ingenting. Så da tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det for dere der hjemme som er nysgjerrige og dere fremtidige studenter ved PKU/UiO som kanskje lurer på det samme.
Vi har jo hatt 6 ukers sommerskole, hvor vi raste igjennom 12 kapitler i to ulike bøker i tillegg til å ha drittfaget som UiO sender med oss. 汉语 (hanyu, gramatikkdelen) og 口语 (kouyu muntligdelen), er begge veldig greie og nyttige fag i den forstand at du føler at du klarer å mestre det etter en masse jobbing og du føler samtidig at du blir bedre og bedre i Kinesisk. 阅读 (Yuedu, lese fi＊＊etekster) er faget jeg hater, og alle studenter før meg har hatet. Faget ødelegger egentlig for alt annet her. Man bruker alt for mange timer på å sitte å slå opp ord etter ord, og selv om du har slått opp ord etter ord så sliter du med å forstå sammenhengen. Da hjelper det ikke stort med en Kinesisk lærer som suser igjennom stykket på Kinesisk og forklarer raskt grammatikken nesten uten eksempler. Man føler ikke en gang at man klarer å holde hodet over vannet. Det som er mest føkka (mind my lingo here), er at her på Beida, legger de mest vekt på 汉语 (hanyu) og 口语 (kouyu) fagene og bryr seg lite om 阅读 (yuedu), men når vi kommer hjem så teller ikke de karakterene vi får i disse fagene noenting. Det eneste som teller for UiO er en muntlig eksamen hvor vi må kunne lese fra disse 阅读 (yuedu) tekstene, oversette, i tillegg til å forklare grammatikken på Kinesisk. Da er det jo flott at de på Beida fokuserer mer på at vi kan skrive tegnet for "disturbance in the rear" enn å faktisk kunne oversette eller lese tegnet høyt! Vår lærer i 口语 (kouyu) fortalte oss faktisk at noen av tekstene er så vanskelige at til og med en average Kineser ville ha problemer med å forstå teksten, og han kunne ikke forstå hvorfor lærerene fra UiO ville sende med oss noe sånt, så det er jo oppmuntrene.. Uansett, etter mye jobbing klarte jeg å få 93% på 阅读 (yuedu) eksamen! Så det er jo helt konge, men det betyr ikke at jeg kan lese eller forstå tekstene:P
Vi skulle nå hvertfall på lørdagen som var ha en placement test, som skulle dele oss inn i det nivået vi er i, men siden de testene er crap og de er vant til at studentene på bytte nivå like etter likevel, så fant de ut at vi skulle deles inn i nivå basert på hvordan vi har gjort det på sommerskolen. Det er klasser fra 1-31, hvor klasse 1-5 har nivå 起步 1-2 (qibu) som er
elementary nivå. Klasse 6-11 har nivå 加速 1-2 (jiasu) som betyr to accelerate og er Intermediate nivå. Klasse 12-20 har nivå 冲刺 1-2 (chongci) som betyr to sprint og er Intermediate på høyere og høyt nivå. Sist men ikke minst har vi klasse 21-31 som har nivå 飞翔 1-3 (feixiang) som betyr to circle in the air, så det sier seg selv at er avansert nivå! Tilsvarende er det 3 nivåer i 口语 (muntlig) som igjen har 3 nivåer innenfor sitt nivå. Jeg har havnet i klasse 15 i 汉语 grammatikk (intermediate på høyere nivå) og klasse 16 middels nivå på Kouyu. Jeg tror det skal gå bra, men det kommer til å bli veldig utfordrene!
I muntlig klassen min så har jeg veldig mange Japanere, men det går opp for meg at hver gang jeg prøver å prate Japansk med dem så blir det Kinesisk. Jeg fortalte foran hele klassen når vi introduserte oss at jeg hadde tatt to år med Japansk, men at jeg hadde glemt alt. Da kastet de seg nesten over hverandre og sa at de kunne nok hjelpe meg å bli flink igjen:P De blir imponerte av at jeg kan si et par ord, så de er ikke akkurat vanskelig å tilfredstille. Uansett så er det flaut hvor lite jeg husker! Jeg har kun to andre norske studenter i Hanyu klassen min, mens i Kouyu er jeg den eneste Norske studenten og det er egentlig ganske befriende.
Jeg tenkte at jeg skulle sjekke postkassen i dag, og til min forskrekkelse og lykke så jeg at postkassen vår ikke går an å låse, hele skapet til alle postkassene var åpen og tilgjengelig til å forsyne seg, men til min lykke så jeg at det lå en liten pakke der med mitt navn på den. Jeg kjente igjen skriften å forsto fort at det var fra Anette, og med litt klemming merket jeg fort at jer var det leverpostei!! I tillegg var det melkesjokolade. men LOL ikke noe brev... Anette sa hun skulle prøve å sende noe sjokolade, hva skal man med å skrive brev når man har mail liksom?
Dette ble et langt innlegg, men jeg hadde mye på hjertet. Håper jeg ikke har kjedet dere som orket å lese igjennom alt for mye. Senere, som jeg sier hver gang kommer det nok noen bilder og litt klipp fra ferieturen vår i Qingdao, som førte til en knallrød rygg og en flau opplevelse med flasset rygg hos massøren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar